Jeg skal ta for meg René François Ghislain Magritte's maleri
"Les valeurs personnelles" My personal values , Mine personlige verdier
Bildet er malt i 1952 -
Olje på canvas
80,01 x 100,01cm
Det er i eie av
"San Francisco Museum of modern art".
René François Ghislain Magritte
ble født i Belgia
21. november 1898
og døde også i Belgia
15. august 1967.
Han sier selv :"
"Hvis man ser på en ting,
med en intensjon om å prøve å finne ut hva "det" betyr, ender en opp
med ikke lenger å se tingen i seg selv,
men å fokusere på spørsmålet som er reist."
Magritte begynte å få sitt gjennombrudd i 1948
med det han selv kalte sin "Vache" periode,
"Vache" er et særdeles lite pent slanguttrykk for ku.
Med det sprengte han
de realistiske rammene
fra impresjonister
som Manet, Monet og Renoire.
Han parodierte
dette med å lage simple malerier
med bruk av raske,
og rasende penselstrøk.
Magrittes ønske var
å irritere det franske publikum,
som han så på som både egoistisk
og selvtilfredse i sin etablerte kunstsmak.
Tilbake til hovedbilde:
Bildet kan umiddelbart virke både humoristisk,
figurativt og narrativt.
Men er maleriet det?
Bildet følger formale komposisjonsprinsipper.
Motivmessig inneholder maleriet
Ø et dominerende grønt gjennomsiktig glass,
Ø en rosa fyrstikk med gult svovelhode,
Ø et såpestykke,
Ø en gigantisk kam,
Ø en liten seng
Ø et dobbeltskap, med speilglass, hvor slipningene bryter speilbilde av rommet bak oss.
Skapet har en barberkost på toppen.
Litt mindre iøyenfallende elementer
er de to gulvteppene,
tregulvet
og himling i strukket lerretsstrie.
Rommet bærer preg av å være fra overgangen mellom 1890-1900.
Bildets toneomfang
er preget av mellomtoner
med mindre områder i høylys.
Ingen større områder er preget av dype skygger.
Fargene er relativt mettede
og skyggene på gjenstandene
sier oss at lyset
kommer fra vår høyre side bak,
mens vinduets plassering som synes i skapets speilbilde
sier at skyggene skulle være motsatt!
Bildet bærer preg av fargekontraster
fra det rødbrune
i den ene siden av fargesirkelen
mot det grønne og blå
på den andre siden av fargesirkelen.
Bildets formale oppbygning er gjennom et sentralperspektiv
med et forsvinningspunkt i bildets sentrum.
Det bærer preg av en lukket konstruksjon ved at de fleste gjenstander befinner seg helt innenfor billedflaten.
Kun gulvtepper, skyer
og selve rommet
går utover bildets format.
Bildets horisont
ligger noe nedenfor
bildets nedre vannrette gyldne snitt,
Dette gir malerien ro og en landskapsorientering som forsterkes av bildets format.
Objektene i maleriet er delt i 2 hovedgrupper.
Gruppe 1 domineres av det grønne vinglasset til høyre som står i mellom sentrum
og det høyre lodrette gyldne snitt.
I samme gruppe står skapet, såpen og barberkosten.
Gruppe 2 består av kammen og sengen.
Kammen står til venstre for det gyldne snitt, svakt diagonalt utover.
Fyrstikken som ligger parallelt med bildets nedre ytterkant,
binder gruppene sammen.
Sentrum av malerier preget av det negative rom som dannes mellom gruppe 1 & 2
Rommets vegger, "skymotivene",
gir perspektivt en selvmotsigelse med at skyene er malt,
uten å følge veggene, men som ett åpent horisontalt rom.
Bilde bærer preg av, å følge klassiske komposisjonsregler,
men bryter på tre viktige områder
som gjør det lett å gjenkjenne det som et surrealistisk bilde.
1, gjenstandenes størrelse
i forhold til hverandre stemmer ikke.
2 rommet kan delvis oppleves
som et rom og delvis kan det oppleves som en utescene.
3 at lys og skygge ikke stemmer
i forhold til lyskilde.
Dette er typisk for Magritte
og andre surrealister
- viktige virkemidler!
I det negative rom dannes det mange geometriske former,
her tydelig vist i trekanter bevisst åpenbart fra malerens side.
Som mange av Magrittes malerier bærer dette preget av å være en bakgrunnskulisse for vårt egos behov for å forstå det indre i oss.
Bildet er utenfor alle vanlige proporsjoner og i dette maleriet både overdrives og underdrives det.
Formalt kan maleri minne om et av de sentrale bildene av Frida Khalos "jeg er Frida, født av meg selv",
innholdsmessig bærer begge maleriene preg av motsigelser som gir meg et sterkt preg av ubehag.
Rene var 54 år når han laget bildet-
nøysomhet og gråhet preget etterkrigssamfunnet.
Så subjektivt:
I malerier det den ensomme mannens tilværelse som er et av de viktigste inntrykk jeg leser.
Scenen er uten verken menneskelig liv - eller antydning til at rommet har vært brukt eller skal brukes.
Størrelsen på rommet kan vi ane av det vi ser i speilbildet i skapet.
Er det en ensomhet, fravær og savn av nærhet, noe som preget den tiden maleriet ble malt i?
Kammen kan være en enorm symbolsk fallos.
Det er en liten seng,
med ingen proporsjonale muligheter for verken søvn eller annen aktivitet.
Såpestykke kan også symboliserer det feminine motstykke til fallosen,
og så drukner hele tristesten i et tomt og ubrukt grønt glass.
Alle sentralelementene i malerier er særdeles intime
og Magritte bringer tilskueren inn
i en Freudianske Psykoanalytiske drømmetenkning hvor alt er preget av "jeg burde ha".
Slik som "jeg burde ha en eller annen oppe i senga,
jeg burde hatt meg en røyk,
jeg burde ha barbert meg,
jeg burde hatt minst ett glass vin.
Det er påfallende hva som mangler,
det er ikke noe å drikke,
ikke vann og ikke en vask,
og ikke en barberhøvel...
heller ingen fyrtikkeske
til å bruke fyrstikken på.
Forresten, kanskje er det bare bra,
for en rosa fyrstikk med et gult svovelshode lover ikke godt!
Befinner det ikke-nærværende seg i skapet,
som i sin formalistiske strenghet
er lukket og avvisende?
Og hva så med rammen rundt tingene?
Det er umulig å nå himmelen gjennom de usynlige veggene,
og himlingen og gulvet gir heller ingen åpning ut av bilde.
Bilde:
Se et øyeblikk på forskjellen om himlingen ikke var med i bilde:
Med himlingen blir Jeget usynlig fanget i et rom med stengte vegger, veggene ut til friheten.
Hvorfor vil Margeritte fortelle oss alt dette?
Jo fordi han vil rokke ved det vi ser og som formes i hjernen
der vi vil at ting skal ha de vante proposjoner - normalitet og trygghet i det vi ser til daglig.
I Stedet så kaotiseres vi som nå må se tingene på en annen måte.
Piet Mondr-i-an en av foregangsfigurene i utviklingen av abstraksjon i maleriet, sier om dette bildet:
"Renes kunst peker til en underliggende forstyrrelse
i stedet for en underliggende orden"
Rene døde i 1967, året før ungdomsopprøret "mai68" som kom til å forandre alt både i kunsten og i samfunnet.
Rene levde i en periode som springer fra impresjonismen via fauvismen ekspresjonismen, kubismen, futurismen og dadaismen til hans egen del i surrealismen og inn i den kommende abstrakt-ekspresjonismen.
Renes kunst skulle etter hans død bli viktig for poparten og gikk igjen på platecovre og filmplakater og har påvirket kunsten frem til våre dager.
I Norge er det blant annet malere som - Kai Fjell, Jakob Weidemann, Jan Groth, Håkon Bleken og ikke minst Ida Loretzen som er preget av surrealismen.
Magrittes tilsynelatende svært realistiske malerier ender opp med å undergrave den vedtatte autoritet og bevistheten om en ytre verden uten at han ekskluderer symboler og myter. Alt er synlig.
Magritte er surrealistisk i måten hans gåtefulle malerier undergraver
grunn, språk,
og den virkeligheten vi tar for gitt.
Til slutt, var Magritte bare alvorlig? Nei jeg tror ikke det, uten hans underfundig humor hadde vi aldri fått disse bildene.
Uten hans humor og stil er det ikke sikkert at Tintins skaper
Georges Remi hadde fått til sine verk.
Det er ikke helt uten grunn at jeg har valgt meg surrealisten
Rene Magritts bilde.
Fotoets tilsynelatende realisme, de digitale mulighetene til virkelighetsmanipulering
blir til min sans for å se motiver med et Skeivt blikk og i kryss for den del!
Med fantasiens uutømmelige overskudd er det bare å pøse på, være et "Homo Ludens" det lekende menneske.
Takk for oppmerksomheten! J
